Jeg har vært finalist i

Melodi Grand Prix!

 

En gang i 1971 laget jeg en søt liten vise om et hus på landet - basert på hyggelige barndomsminner fra Ålfjorden. Med hjelp fra Grete fikk jeg krotet den ned på noter og sendt den inn til Melodi Grand Prix - uten større forhåpninger - og så kom den med i finalen i 1972!

Som utklippene viser, var det ikke enkelt for entusiastiske journalister å finne fram til finalisten - Grete var ute i lærerskolepraksis på Toftarøy, og bodde hos et eldre ektepar, og jeg hadde slengt meg med.

Etterhvert måtte jeg dra til Oslo og snakke med den amerikanske produsenten for programmet, Bob, som skulle danne seg et bilde av sangen og hvordan den skulle framføres. Han satt som et spørsmåltegn da jeg spilte den - mine synkoperte fingerspillrytmer korresponderte ikke

«with any of the grooves I know!»

Resultatet ble selvsagt noe helt annet enn det jeg hadde i mitt hode.

Det året hadde man bare plukket ut 5 finalister,

og så skulle alle sangene spilles 2 ganger:

Først med stort orkester, og så med lite - 2 ulike arrangementer.

Først ut var Geir Børresen med storband i ryggen.

Hvordan noen kunne finne på å arrangere en sart liten sang for heftig storband og spastisk skuespiller gikk - og går fremdeles - over min forstand. Fryktelig!

Etterpå ble den fremført av fagre Eli Tanja, i et bossa-arrangement av Hallvard Kausland, med mannen selv på gitar. Det låt bedre - men frk. Tanja var vel ingen stor formidler, og da poengene var talt opp,

var Et hus på landet nr. 5.

Men morro var det lell!

Året etter sendte jeg selvsagt inn en ny sang, notert i et vakkert nedskrevet pianoarrangement av kor- og arrangørgeniet Arne Dagsvik

fra Bergen Lærerskole. Det hjalp ingenting .....