Jeg har spilt sammen med folk!


Først spiller man selvsagt alene.












Bildet er tatt julen 1957. Jeg fikk munnspill, og lærte meg fort å spille på det, men ingen fortalte meg at bassene skulle være til venstre! Jeg sliter ennå med å spille munnspill med diskanten til høyre ....


På Hauge skole opprettet man noe så sjeldent som et strykeorkester, og jeg lærte meg å spille fiolin. Strykeorkesteret hadde bandolær og luer som guttemusikken, og marsjerte under egen fane i 17. maitoget:


















Etterhvert oppdaget fiolinisten at det fantes akkorder på fiolinen.

Han oppdaget også at det fantes noe som het mandolinbanjo, som var stemt som en fiolin. En kreativ far løste problemet midlertidig ved å lage en mandolinbanjo av en kakeboks, men til slutt ble en ordentlig mandolinbanjo innkjøpt - og bestevenn Geir Kvam skaffet seg maken!

Samspillet ble vel aldri det helt store, men vi hadde mye morro!

Her er jeg på landet sammen med Geir og søster Ellen - og ved siden av Åsmund mange år siden - på samme sted og med pappas mandolinbanjo!























Så fikk jeg låne en gitar av tante Ranveig, og fant fram til E-dur på egen hånd. Jeg tror jeg satt en hel kveld med øret inntil gitarkassen og bare spilte E om og om igjen mens jeg nøt vibrasjonene i øret og klangen av hele 6 toner!

Jeg hadde funnet mitt instrument, og begynte umiddelbart å lage sanger!

Og etterhvert kom behovet for å spille sammen med noen.



Green Horses

var i utgangspunktet en kameratgjeng som drev med friidrett i Haugesund Idrettslag. Nesten alle klimpret litt på gitar og hadde stor sans for humor, og etterhvert begynte vi å opptre på klubbkvelder o.l. under navnet Green Horses. Det hele var humor med stor H, og vi forsøkte å synge unisont ....

Medlemmene foruten undertegnede var Knut Gundersen, Torleif Bertelsen, Halvor Simonsen - alle disse med gitarer og gitarspill av varierende kvalitet - og Per Qvale, som spilte fiolin (også i Hauge skoleorkester).



Greenwood Singers

Fra venstre: Knut Gundersen, Halvor Simonsen, Torleif Bertelsen og meg.



















Fiolinen i Green Horses fikk sparken - på humoristisk vis. Forsamlingen tok så navnet Greenwood Singers. Det ble litt mer alvor, og vi fikk spillejobber på bl.a. arrangementene til både Unge Venstre og Unge Høyre. De siste var best betalt, men vår politiske bevissthet var gryende, og vi fant ut at vi måtte kvitte oss med Unge Høyre. Det gjorde vi ved å spille Fløy en liten blåfugl med stadig nye vers - helt til vi ble anmodet om å forlate lokalet og aldri mer komme igjen. Det gjorde vi heller ikke.



Tiro Two

Det var aldri noen tvil om hvem som hadde ambisjoner i Greenwood Singers:

Knut og jeg. Etterhvert brøt vi ut og laget egen duo - og begynte å lage sanger sammen. Det skjedde helt improvisert: vi bare begynte å spille og synge og forsøkte å henge på hverandre. Noen ganger ble resultatet bra: To selvstendige melodier som slynget seg om hverandre og utfylte hverandre.



Three Bells

Peter Paul & Mary var det store for Knut og meg, og etterhvert fikk vi med oss

Hanne Knutsen fra min klasse. I motsetning til PP&M brukte vi ofte plekter, og Hanne svingte av og til en tamburin. Det var ganske rått til visegruppe å være! Etterhvert byttet vi navn til



Sinn Fein












Vi brydde oss ikke så mye om hva Sinn Fein var - jeg fant navnet i leksikonet og syns det var tøft! Høydepunktet for Sinn Feins karriere var et engasjement på nyttårsaften på Ernst Hotel i Kristiansand. Hva vi hadde der å gjøre, skjønte vel ingen, men hotellsjef Tobben var fornøyd og betalte reise og honorar og gav oss gratis hotell og mat. Stort!



Haugesynderene

Knut og jeg begynte på folkehøyskole på Møvik utenfor Kristiansand i 1968, og fortsatte å spille viser med trøkk. Resultatet var bl. a. at vi ble Kristiansandsmestre i visesang i 1969! I miljøet der het vi aldri noe annet enn Haugesynderene....

















Campus

Fra venstre: Hr. Johnsen, gitar og sang -  fløytisten ? - Stig Skauge, kontrabass & sang - Stein Frode Flataker, gitar & sang




















Under studietiden i Bergen ble jeg kjent med Stein Frode Flataker, som gikk i Gretes klasse på lærerskolen. Vi drev med viser begge to, og etterhvert dannet vi Campus. Campus hadde en rekke jobber i Bergensdistriktet, og kom også til finalen i Talent 71 - muligens fordi vår båndopptaker gikk litt sakte, slik at når NRK spilte båndet, så hørtes vi ut som en guttegjeng før stemmeskiftet .... Men vi var faktisk ikke så verst!



Den glade trupp

oppsto i miljøet rundt kulturforumet Pustehullet i Hønefoss på midten av 70-tallet, og opptrådte på diverse offentlige og halvoffentlige arrangementer. Repertoaret var skillingsviser - helst av det groteske slaget - og slik så også gruppen ut.....
































Fra venstre: Stein Stiksrud, Reidar Gythfeldt, Trond Tuftin, Elin Øvrevik, Stein Johannessen, Grete Felberg, Nora Kolkinn og hr. Johnsen



Raggsokken

Som trekkspiller blir man før eller siden dratt inn i gammaldansmiljøet, og Grete var ikke noe unntak. Besetningen varierte litt med oppgavene, men etterhvert ble Ragg-sokken et danseorkester med såkalt nygammalt repertoar.

Etterhvert byttet vi navn til



Rytme 4

var like mye en vennegjeng som et orkester. Når vi ikke spilte i helgen, festet vi sammen. Men det var ikke ofte: Gruppen ble virkelig etterspurt i voksendansmiljøet. Da vi var på det mest populære kunne vi spille på El Sombrero i Oslo på tirsdag og torsdag, på gammeldansforeningen i Sande på fredag, på bygdefest i Bagn på lørdag og på Banken i Oslo på søndag! Og da hadde alle jobb utenom, og Ole og Grete og jeg hadde barn .... Men da Grete ventet Mari, ble det slutten for Rytme 4.



























Fra venstre: Grete Felberg, trekkspill, orgel & sang - hr. Johnsen, bass & sang - Tormod Aune, el. gitar & sang - Ole Føli, trommer & sang




Tidebandet

I 1983 begynte jeg som frilanser på heltid, og et av prosjektene var å ta opp igjen samarbeidet med Knut Gundersen. Vi dannet Tidebandet sammen med Tormod Aune. Tidebandet framførte mitt eget stoff i en kabaretlignende form, og både repertoar og besetning varierte. Bl.a. hadde vi med oss den meget unge, lovende trommeslageren Erik Smith på turné til Sør-Vestlandet.


































Fra venstre: Knut Gundersen, hr. Johnsen og Tormod Aune


Tidebandet ledet frem til kabareten Norske Mænd!, og da så bandet sånn ut:


























Fra venstre bak: Chris Dankel, Fender Rhodes, bass & sang - hr. Johnsen, sang, gitar & bass - Elmar Karlsen, trommer - Knut Gundersen, sang & gitar



Jørgens Dirty Bluesband

hadde startet opp i musikermiljøet i Hønefoss, og etterhvert fikk Tormod meg med på bass. Bandet ble ganske populært, og hadde bl.a. flere turnéer på Sørlandet. Morsom musikk og morsomt band!


























Fra venstre: Tormod Aune, gitar & kor - Tor Arne Johnsen, bass & kor - Trond Ole Jørgensen, sang & munnspill - Tom Johansen, gitar, orgel & kor

Foran: Knut Hem, trommer



Harry & The Hot Dogs


























Suksessen med Du Slette Tid! og Brekeland Bensin & Camping på radio resulterte i en bra etterspørsel etter sceneforestillingene våre, og særlig populært var det at vi kunne tilby både show og dans. Som Harry & The Hot Dogs bød vi på gammalrock, blues og country av det tøffe slaget - pluss de uunngåelige Creedencelåtene. Jeg spilte bass og sang, Tormod spilte gitar og koret, og Knut slo trommer så trommehinnene sprakk. Elmar Karlsen vikarierte når Knut var opptatt.



Hønefoss Hillbillies


























Da vi kom på TV som fast husband i serien Ti på ti, gikk diskusjonene høyt om hvilken visuell profil bandet skulle ha. TV-folkene ville ha oss i shorts og Hawaii-skjorter, men vi ville ha boots, solbriller og Stetson. Vi vant, og understreket det hele med å bytte navn fra Harry & The Hot Dogs til det noe mer norskklingende Hønefoss Hillbillies.

Etter serien ble vi gjenkjent av en serveringsdame i Bergen: Å gud, eg såg dokker på fjærnsyn! Den sangen va såååå fin!

Det var nok ikke den sangen der jeg glemte teksten og bassgangene samtidig .....



Ola Nordmann

Etter alle Du Slette Tid- og Brekelandprogrammene hadde jeg haugesvis med låter som jeg hadde lyst til å spille, og planen var å stable et band på beina, få det samspilt og så spille inn plate med et rockete countrypreg. Jeg var lykkelig da Geir Otnæs sa seg villig til å være med - trekkspillet hans var et vesentlig bidrag til den sound'en jeg ville ha. Dessverre fikk Geir et bedre tilbud etter kort tid, og noen er-statter fant vi aldri. Dermed ble det slutt etter noen få, men lovende jobber. Synd!
















Fra venstre: Hr. Johnsen, sang & ak. gitar - Tormod Aune, el. gitar & kor - Ragnar Braata, bass & kor - Elmar Karlsen, trommer - Geir Otnæs, trekkspill & kor



Johnsenbanden

Mange av musikkspilloppsetningene på Åsbygda skole hadde eget husband, bestående av unge og meeeget dyktige lokale musikere. Jeg har hatt gleden av å kunne bruke samme gjengen i studio i NRK noen ganger, og opplevde at musikken tilførtes noe vesentlig ved det.

Da jeg våren 2007 fikk tilbud om å holde konsert på viseklubben Josefine i Oslo, var valget av band enkelt!

Nevnes må også Per Kristian Aurdal, som har vært en utmerket erstatter for Håvard Jacobsen ved en rekke anledninger, samt Endre Hareide Hallre, som har

vikariert for Jan Ekornrud på glimrende vis.



















Fra venstre:

Sveinung Felberg Johnsen, Jan Ekornrud, Truls Hval og Håvard Jacobsen